Har vi andresorteringskompetanse i Finnmark?

Foto: Fra "Fileen" på Fjørtoft. Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark, IKS/Digitalmuseum
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen

– Du må ta deg utdanning, ellers havner du på filéen, sa min mor til meg en gang på 80-tallet. Som om det var en straff.

Jeg gikk på universitetet og utdannet meg dermed bort fra jobbmuligheter på min hjemplass. Hadde jeg og mine klassekamerater tatt en utdanning som var relevant for plassen vi kom fra, ville vi hatt både pose og sekk: En faglig/akademisk kompetanse og en realkompetanse for å bo på Finnmarkskysten. Men vi utdannet oss bort fra hjemplassen.

Dette er ikke bare en av årsakene til at distriktene avfolkes, men det forteller også at én type kompetanse er bedre enn en annen; Den akademiske, den som politikerne mener gjør at vi er «rustet for fremtiden», for å bruke et forslitt Erna-begrep.

Jeg er ikke bare lei, men også provosert av å høre politikere og andre maktpersoner lage et klasseskille mellom ulike typer kompetanseområder. Det er åpenbart ikke sånn at det å kunne klare seg på Finnmarkskysten i storm og uvær, kunne håndtere fisk og overleve mørketiden er kompetanse god nok. Det er den akademiske utdanninga som gjelder.

Konsekvensen er nådeløs. Vi har fått en situasjon der distriktsfolket utdanner seg til jobber i byene, mens distriktene selv må importere arbeidskraft for å få hjulene til å gå rundt.

Kompetanse blir benyttet som argument for sammenslåing og sentralisering av bedrifter, skoler, kommuner, sykehus, politi, vegvesen, Nav og et utall andre offentlige tjenester. Med mer kompetanse blir det bedre kvalitet på tjenestene og det blir mer effektivt og kostnadsbesparende, sier de. Og det benyttes hyppig som argument for å sentralisere.

– Kunnskap og kompetanse er viktig, og en av grunnene til at tvangssammenslåing av Troms og Finnmark var riktig. For Finnmark har relativt dårlige resultater på sine videregående skoler. De har altså ikke vist at de klarer å gi den ballasten til barn og unge, sa Erna Solberg til NRK i august.

Slik brukes kompetanse i politisk retorikk som begrunnelse for å følge regjeringens politikk. Slik brukes kompetanse som begrunnelse for å følge den politikken som sentraliseringskåte ledere mener er best for land og folk. Maken til arroganse og retoriske krumspring skal man lete lenge etter. 

Vi blir altså narret til å tro at vi ikke er gode nok her vi sitter med vår realkompetanse, nesten som om vi er annenrangs mennesker – eller 2.-sortering, et begrep vi brukte når vi sorterte fisk i industrien.

Det blir også brukt som forklaring når noe ikke fungerer eller betraktes som feil. Kompetanse er altså et ord som kan brukes til hva som helst. Det er kanskje det største retoriske instrumentet som fins, og det brukes flittig.

Jeg kunne jobbet på filéen der hjemme, men valgte det bort fordi mantraet var at fremtiden lå et annet sted.

Men relevant kompetanse og praktisk kompetanse som er tilpasset til der folk bor er det ikke så mye snakk om. Det er den akademiske utdanninga som gir status og lønn og som gjør at du må flytte til byene for å få jobb. Men la oss snu på flisa.

Hvis du utdanner deg til dataprogrammerer, gjør det deg ikke kompetent til å håndtere en tråler i 5 meters bølger.

Hvis du utdanner deg til tømrer gjør det deg ikke kompetent til å jobbe som lege.

Og hvis du tar 10 års utdanning for å bli spesialist i genforskning, blir du ikke en kompetent forskalingssnekker.

For oss som bor i distriktene og lengst nord i landet har kompetansebegrepet blitt en slags negativt mantra som har ridd oss i flere år. Vi har for lav akademisk kompetanse, lavere formell utdanning og flere som hopper av studiene enn andre vi sammenlignes med.

Men vi har relevant kompetanse for her vi bor på. Vi er skreddersydd for å leve gode liv også utenfor storbyene. Å jobbe med landbruk, reindrift og fiskeri krever en spesialkompetanse som ikke bare hentes på skolebenken.

Denne akademiske måten å tenke kompetanse på er ikke tilpasset et land der det er naturressursene som gir penger i statskassa, og der noen må ta hente den inn for akademikere kan telle dem.

Vi har kommet i en situasjon der kompetanse brukes som begrunnelse for sentralisering. Jeg er et levende eksempel på det. Jeg kunne jobbet på filéen der hjemme, men valgte det bort fordi mantraet var at fremtiden lå et annet sted.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Ruth Päifwe Bech 4. november 2019 at 11:02

    Steike godt artikkel, og godt observert! Takk 🙂

Leave a comment

Your email address will not be published.


*