Den gang folket var en del av feskerian

Ung jente og eldre kvinne i robåt. Veidnesklubben. Foto: Frits Solvang. DigitalMuseum
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Kåseri skrevet av Torill Olsen

Et av mine tidligste minna e lukta av havet om våren; Fuglan, lyset og kasjetthua tel han bestefar. 
Når han smile ble øyan hannes som små sprekka i det værhårde ansiktet.
Han e så lun og trygg, prate ikke så mye.
Og når han sir nokka e setningan kort.
Som om han spare på dem.

Æ huske den store feskekaserollen på plata,
og dampen som dugga ned kjøkkenvinduan.
Og æ kjenne enda følelsen av å sette på kjøkkenstolen og vente på middagen, mens æ inni mæ ber om at æ skal få slæppe å spise lever og rogn.

Mens æ vente på middagen ser jeg ned på småfotan mine
som enda ikke når ned til golvet…

Så blir æ 6 år og får for første gang være me og plokke måsegg på øya.
Måsen er hysterisk og det er æ også.
Jeg like bare måsegg når dæm er blidd usynlig i vaffelrøra.

Det bæste med turen er at æ får holde i juksa for første gang.
Røkke varsomt i handtaket sånn at småseien ska bite på.
Men æ blir fort lei, og sett heller og ser på onkelen min som fort dræg opp småsei.
Den ene ætter den andre.

Æ syns synd på den blanke seien,
førr den kan ha småonga nedi havet og da blir dæm lei seg når mamma ikke kommer hjæm.
– Det e det dommeste æ har hørt, sier han onkel, og flire høyt.
Æ kjenne at æ hater han.

Men æ spis fesken når æ kommer hjem.
Den e blidd ugjænkjennelig og e ikke længer ei feskemamma dær den ligg smørstekt i panna.

Når æ blir 11 blir æ «brukanes tel nokka nøttig», mene han bestefar og ger mæ ei bøtta og tua.
Så sende han mæ ned i lugarn på den gamle feskskøyta førr å vaske rundt.

– E det ikke sånn at det betyr ulykke å ha hokjønn ombord, spør æ, og håper han sir ja sånn at æ slæpp.
– Ikke vær oppkjæftig, sir han, ferdig prata.

Nedi lugarn står det en kjele med kaffe på den lille vedovn. Svart som bekk.
Over heng det sauetalg i ei snor.
Den bruke han bestefar å skjære småbetta av og putte i kaffen.
Onklan mine sine coctail-blar ligg i øverkøya.
Æ har løst tel å bla i dæm, men tør ikke.
Han bestefar e langsint.

Æ får 100 kroner førr jobben og bruke alt på kuletoy og smågodt.

– Spare kan ho ikke, det er sikkert, sir han bestefar til ho bestemor
når han trur at æ ikke høre.
Seinere skal han få rætt, sparegenet har æ ikke fådd utdelt.

Et par somra ætter får jeg stable tørrfesk i lag med ho mamma og ho tante Margit.
Æ føle mæ næsten voksen. Vrakern er liten og tjukk og har sånne svinate øya.
Han e stadig ned i rommet og inspisere. Det var ikke bare fesk han vurderte.

Noen dager etter at vrakern hadde forn hente han bestefar det store grønne pengeskrinet.
Vi satte oss andektig ned og sku få oppgjøret.
Ingen sa et ord da han løfta de store papirpengan som for mæ såg ut som A4 ark,
og så delte han pengan ut til oss.
Æ kjenne enda stoltheten ved tanken på at lille æ fikk våksenlønn.
Det var stort.

Så bynte vi på Isanlegget i Mehamn. Æ fikk jobben med å kjøre auarn igjenna
en maskin som fjernet skjellan.
Jeg huske ikke ka maskinen het, men æ huske at æ likte det,
for da fikk æ stå på kaia der guttan var. 

De andre jenten måtte inn i filethallan og lære å kutte.
Det var kaldt, monotont og kjedelig.

– En hel sommer med det dær gidde æ ikke, sa ei av venninnan mine,
og kutta litt av høyre finger med vilje og gikk sykemeldt hele sommern.
Herregud, det var ingen grense førr kor mye vi misunte ho.

Ætter kvært steig æ i gradan og fikk vaskejobb på hybelhuset.
I andre etasje var guttan innlosjert. Nån av dæm var fra Bodø, husk æ.
Førr dem av oss som va lei det lokale tilbudet var det et kjærkomment tilskudd.
Æ har no glæmt navnan i farta.

Men så kom rekefabrikken til Mehamn. Fi-no-tro.
Å pelle reka hele dagen e så kjedelig at det va tel å dø av.
Men vi tjænte godt og i 5-minuttan sto vi på kaia og puffa røyk.
Nån av oss klarte ikke å innhalere, men det ska være sagt;
Vi øvde jævnt og trutt.

På kaia så vi reketråleran komme inn førr å levere, og de guttan dær va som filmstjerne å se på.
Møringa og trøndera, ikke de lokale guttan som vi allerede hadde gått lei av i 14 årsalderen.

En av dem var spesielt flott, men hadde fått navnet «brøstvortebitern».
Vi ble advart mot ham, men det var ikke alle som trodde på ryktan.
Men dem skulle få erfare at ryktan stemte, smertan var uutholdelig.

Så kom fiskepinnetida i 4 etasje på Isanlegget, så kom lodda,
og så forsvant både lodda og reka og etterkvært torsken,
det var bare sælen som blei igjæn. Dæm kom i hopetall og blei en tragedie førr fjordfeskeran.

Men så kom Røkke og hannes like. Helten på den kvite hest.
Nu sku det bli storkara av oss alle førr den nye tia hadde gullkanta på.
Trudde vi.
Altfor lenge.

Æ ska ikke førgylle fortia. Det var «griskalla» da som nu,
forskjellen e at nutidas vanskeligere å se;
Dæm har på seg dress som førklædning, e børsnotert og bor ikke hær.

Nån av dæm har tel og med goe venna blant dæm med makt og penga,
og veldig veldig veldig veldig gode venna på Stortinget
og i vækslanes regjeringe.

Oppi alt det her e æ jeg gla førr at æ har feskeminna som har tadd med mæ fra ei tid
da vi henta fesk og lever i sinkbøtta når han bæstefar kom på land,
og ho bestemor kokte mølja på kjøkkenet så vinduan dugga ned,
og vi jenten på fileen og langs rekebandan flirte og flørta og såg
at det havet ga kom på land
og ikke havna på Oslo Børs.

– Det nøtte ikke å lægge seg ned å dø når man møte motstand, sa han bæstefar.
Det var den ene setninga som blei sagt på en hel formiddag,
nok til at en unge kunne gruble seg ihjæl på ka som skulle komme i  næste setning.

Når den endelig kom kunne den havne som strofen i et samlevers:
-Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder….

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

3 Comments

  1. Leo Leonhardsen 21. januar 2020 at 21:22

    Fy farsken, så fint, Torill!

  2. Inger Jentoft Luther 25. januar 2020 at 01:19

    Fin «historiefortelling» Torill. Du er klok, reflektert og skriver godt,
    Fint at du engasjerer deg sterkt for kysten..

  3. Kollbein Holmvik 24. februar 2020 at 13:24

    Teksten din i «Den gang folket var en del av fiskerian»,var reflekterte hverdagstanker som var fine å lese for en utflytta Mehamn-væring. En spørsmål jeg har er; finnes det noen vei tilbake til mer lokal foredling av fisk på Finnmarks-kysten? Hvordan kan en rent konkret arbeide politisk med denne problemstillingen? Finnes det noen (Ottar Brox’er?) eller andre som kan skrive litt om det? Glemmer ikke en uttalelse den forhenværende Gamvik-ordføreren Roger Hansen hadde på slutten av livet sitt da han reflekterte tilbake på sitt ( og andre nordnorske politikere) sitt fiskeripolitiske virke,; «Kanskje har vi vorre nøttie idiota»? Hadde vært fint om du kunne finne noen skribenter som tok tak i disse spørsmålene.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*