Fornorskinga er på hell

Sonja Lydia Kimo Pedersen. Foto: Alessandro Belleli, Tvibit
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

– Fornorskinga er kanskje over, men konsekvensene henger igjen. Men vi er mange nå som er stolte av vår arv og tar det samiske språk tilbake. Det lover godt for fremtiden, sier Sonja Lydia Kimo Pedersen (26) fra Smalfjord i Tana.

Hun er for tiden i Tromsø og tar mastergrad i ferskvannsøkologi ved Fiskerihøgskolen og er helt bestemt på at når hun er ferdig om halvannet år skal hun flytte hjem. Drømmen er å jobbe med forskning eller med oppsyn i forvaltningen. 

– Jeg har nylig lært meg samisk, sier hun stolt. Men jeg snakker ikke samisk til hverdags når jeg er hjemme, for jeg er usikker på min nylærte samisk og folk har vanskelig for å bytte språk med meg. Men med venner og nye folk snakker jeg samisk.

Sonjas forståelse av fornorskingen ble vekket da hun skulle velge særemne på skolen.

– Jeg valgte fornorskingspolitikken, først da jeg ble jeg både sint og stolt.

Samisk språk i skolesystemet

Sonja er vokst opp i et norsk-samisk miljø med både den samiske og den norske kulturen rundt seg. Morsslekta kunne samisk, men det var norsk som var hjemmespråket. Det er en av årsakene til at hun ikke lærte samisk som barn. Dessuten var deler av Tana sterkt fornorsket. Likevel tok hun samisk som 2. språk da hun begynte på barneskolen og valgte samisk på videregående skole. 

– Selv om vi har krav på samisk undervisning er det ofte at man ikke får det, spesielt på videregående skolenivå. De unnlater å informere om at man kan velge samisk, men spansk markedsføres, har jeg hørt fra dagens elever. Det er bare trist.   

Ikke norsk nok – ikke samisk nok

Smalfjord/Ráttovuotna har historisk sett vært en viktig havn for handelsfolk, både norske og sjøsamiske. Ungene som vokste opp under krigen kunne samisk og tysk, men ikke norsk, forteller Sonja. 

Smalfjordområdet. Foto: Eirik Hennissen Pedersen

– Nå er vi få her i bygda som snakker samisk, men oppvåkningen skjer. Ei voksen dame her har funnet ut at hun er samisk, så både barn og barnebarn hadde skaffet seg kofte. De skjuler ikke lenger det samiske.

Hjemme hos Sonja var det ingen som skjulte det samiske. Moren var samisk og faren norsk, men dagligspråket var norsk. Slik var det i mange hjem i Finnmark der fornorskningen hadde satt sine spor. Hun kunne ikke snakke samisk, men forstod hva som ble sagt. 

– Det var nedre Tana som var sterkest fornorsket. Jeg visste at mange var samiske, men de nektet på det. Da skolene i Tana var samlet ble vi en god blanding av «oss norske» fra de norske skolene, og de samiske fra sameskolen i Sirma. Dermed falt jeg fra Smalfjord mellom to stoler: Slekta mi var fra Øvre Tana, men jeg var oppvokst i Nedre Tana. Dermed var jeg ikke samisk nok, eller norsk nok. 

Tromsø – der samehatet forsvinner

Da Sonja flyttet nordover til Tromsø etter noen år i Trøndelag havnet hun i et samisk miljø. Der følte hun seg trygg, akseptert og ble enda mer stolt av å være same. 

Sonja Lydia Kimo Pedersen. Foto: Alessandro Belleli, Tvibit

– Tromsø har utviklet seg i positiv retning. De har blitt mer bevisst, gammelt samehat forsvinner og vi føler oss stolt der vi går i sentrum med kofte. – Gratulerer med dagen, så fin kofte du har, fikk jeg høre på Samefolkets dag.

– Men man opplever seg fremdeles som annerledes, litt sånn at man er til utstilling. går i utstillingskofte. Men det er ikke nødvendigvis negativt. At turistene snikfotograferer oss når vi har kofta på gjør ikke så mye.

– Senere på kvelden kan tonen bli en annen, mer negativ. Men jeg tror ikke at jeg som jente opplever det så mye som gutter.

 

Å ta hjertespråket tilbake

Fornorskning var ikke tema da Sonja barn. Moren sluttet å prate samisk som barn, det var ikke uvanlig, det skjedde i mange hjem i Finnmark. Det at moren ikke pratet samisk da Sonja og hennes søsken var barn, gjorde at de ikke lærte språket. Men så tok moren det samiske språket tilbake; Hjertespråket.  

– Men vi får likevel ikke helt til å prate i lag. Hun har ikke brukt samisk aktivt siden hun var barn, derfor har ikke språket utviklet seg. Det blir en slags «barnesamisk», hun bøyer rett, men mangler ord.

Sonja forteller at hun opplever det som vanskelig å lære samisk som voksen. Derfor vil hun lære samisk til sine fremtidige barn. Nå øver hun med søsterens barn på 2 år. 

– Jeg er stolt av å være same, av å at vi er stadig flere som tar språket tilbake, at vi bruker kofte og vise at vi er samisk.

– Fornorskinga er kanskje på hell, men jeg tror fremtiden er lys for det samiske språket.

Foto: Eirik Hennissen Pedersen

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Slike positive historier trenger vi flere av. All honnør til Sonja 🙂

  2. Lill June Heimly Jenssen 27. februar 2020 at 15:44

    Jeg blir så varm i hjertet av slike historier!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*