– Hvis det er så jævlig å bo der, så er det jo bare å flytte!

Foto: Hans Braxmeier/Pixabay
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Kommentaren er skrevet av Torill Olsen, og første gang publisert i Nationen Motkultur

– Hvis det er å jævlig å bo der, så er det jo bare å flytte! 
Det har mange sagt til meg når jeg i all offentlig har jobba for at mitt fylke og mitt folk ikke skal utarmes.

Tenk om jeg sa det samme til deg når du klager over hvor vanskelig det er i byene. Der du sliter med høye huspriser, bompengeavgift, ungdomskriminalitet, støy og stress og luftforurensing som gjør at ungene dine får astma. Hvordan hadde du følt det da?

Vi som bor «utenfor allfarvei» er ofte i Oslo og andre større byer, for stadig flere jobbmøter legges til sentrale deler av landet. Det gjør at vi vet hva dere sliter med, men vet dere hvordan vi har det? Vi som bor i «gokk», som en departementsfyr så arrogant uttrykte det.

Da tenker jeg at du skulle vært her en vinterdag, så skulle jeg tatt deg med på en biltur til min hjemplass, Mehamn. La oss si at du het Erna, og at du kom hit i lag med venninnan dine, ho Sylvi og ho Monica.

Det første jeg gjør er å hente dem på flyplassen i Vadsø, de må nemlig til frynsene av en fylkeshovedstad, for småflyplassene langs kysten er stengt på andre døgnet på grunn av uvær. Det er for øvrig de samme flyplassene som har vunnet i lotteriet om å fjernstyres fra Bodø.

Etter å ha ønsket søring-venninnan mine velkommen spør jeg om de har ullongs, læsta og ullgenser, skuterdresser og varme skutersko eller skaller med seg. De ser beskjemmet ned på sine dyre, uforede skinnstøvletter og tynne strømper og rister på hodet. Ok, da ordner vi det, sier jeg. Har dere vin med, da, det er ikke pol i Mehamn? Ja, nikket de alle tre, vi er ikke helt borte, sier Erna. Nei, akkurat, tenker jeg.

Så jeg rydder i bilen, fyller full tank + ei ekstra kanne, tar med veimat, kaffe, pledd, skuterdresser, lommelykter, batteri og alt som trengs når man skal kjøre langt på vinterveiene i Finnmark. Så starter vi!

Erna sitter foran med meg, og Monica og Sylvi bak. For et nydelig vær, sier Erna og ser ut på den rolige Varangerfjorden. – Jeg syns du sa at det er uvær i Finnmark, du må ha tatt feil. Jeg svarer ikke, for hun skal nok få kjenne at naturkreftene er lunefulle og at de gir blaffen i menneskers dumskap og arroganse.

Det mørkner fort, når vi kommer til Sjursjok og bomstasjonen er det bare lysene fra de andre bilene vi ser. Vi stiller oss bakerst og venter på brøytebilen. – Dere må sette på nødblinkerne, det er dårlig sikt når dere kommer lenger opp, sier brøytevakta. Ifjordfjellet er ikke til å spøke med. – Dette er sååå spennende, kommer det fra baksetet idet brøytebilen starter kolonna.

Oppå fjellet blir vi stående, bilen foran har kjørt seg fast. Vi ser ingenting, og vinden er sterk. – Jeg må på toalettet, sier Monica. – Du får holde deg, sier jeg, for hvis du går ut nå kan du bli borte i stormen, og det er uansett ikke behagelig å tisse i motvind.

Endelig kommer vi ned fra fjellet, og mine gjester puster lettet ut. De vil gjerne kjøpe seg noe godt før vi kjører videre, men kafeen er vinterstengt. Alle tre må gå bak en garasje med en serviett i hånden for å gjøre sitt fornødne. Det er fremdeles et par timer før vi er fremme, sier jeg. Søringan sier ingenting.

Vel nede i Mehamn er hotellet stengt for natten. Heldigvis har er folk gjestfrie og kan huse oss. Men det har snødd mye, og ingen har brøyta utenfor, så vi må vasse for å komme inn døra. Sylvi får overbalanse, faller i sneen og blir sittende fast. Vi hjelper henne opp mens hun banner stygt, men bannskap på søring høres ikke så kraftfullt ut som når vi sier det.

Vel innendørs er gjestene så slitne at de vil legge seg med en gang. Neste morgen er det fint vær og vi går en tur i værret langs sneskavler høye som fjell. På kaféen er folk pratsom, og når de hører at jentene er politikere og bor i hovedstaden smiler de og sier: Tenk så heldige vi er som slipper å bo som sild i tønne.

På kvelden drikker vi boblevin og går på puben. Sylvi blir sjekket opp av en islending som lukter fisk, og Monica må avvise en av de lokale heltene, om enn bare halvveis, ser jeg. Etter noen øl havner Erna i en diskusjon med noen lokalpolitikere, og får høre hvor skapet skal stå.

– Vi er så lei av at dere sitter i Oslogryta og ser på oss som sytpeisa og latsabba med lav kompetanse og dårlige manerer. Vi må klare oss som best vi kan, for dere gjør det sånn at vanlige velferdstjenester og dårlig kommuneøkonomi setter oss i vanskeligheter. Dere lager et Forskjells-Norge, og det er blodig urettferdig. Folk er forbanna, og det vil før eller siden ramme dere langt inn i Stortingets irrganger!

De tre venninnene forsvarer seg som best de kan. Jeg tror de føler at de har kommet til et annet land. Jeg ser at de helst vil hjem til sivilisasjonen så fort de kan. Derfor tar vi hurtigruta tilbake til Vadsø. Uheldigvis møter vi et polart lavtrykk, men det er en annen historie.

Vel hjemme i Oslo legger de tre jentene ut et bilde på facebook av turen i Finnmark. De ser både glade og slitne ut. Til teksten på bildet står det: «Hvis vi har det så jævlig her vi bor, vet vi hvor vi ikke skal flytte!»

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Utrolig godt skrevet, og litt av en historie. Basert på en virkelighet som bare må realiseres, så invitér i vei!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*