Et varsel om sårbarhet

Foto: dian11/pixabay
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Kommentar signert Torill Olsen. Første gang publisert i Nationen 22.03 2020

Vi har blitt et land og et folk som har stelt oss sånn at vi ikke klarer oss hvis det oppstår en alvorlig krise. Koronautbruddet har ikke plassert oss helt der ennå. Likevel er vi så nær en unntakstilstand som overhodet mulig, der folk sitter i karantene og vi andre ser at verden slik vi kjenner den knaker i sammenføyningene. Midlertidig, forhåpentligvis. Men helt sikker kan vi vel ikke være?

Så vi roper vi på staten og sitter og venter på at hjelpen skal komme utenfra. Hva annet kan vi gjøre? Vi er jo mer avhengig av at systemet fungerer enn noen generasjoner før oss. Og vi vet innerst inne at vi er sårbare, at vi har blitt så moderne at vi ikke kan håndtere kriser. Men det er ikke rart at vi har blitt så hjelpeløse.

For vi har ikke opplevd annet enn moderne vekstperioder der naturkatastrofer, kriger og nød bare skjer på film eller i land vi ikke vil sammenligne oss med. Når et virus slår oss i bakhodet, sitter vi uten kunnskap i å klare oss uten myndighetenes velvilje.

Hadde vi blitt satt i karantene for 40 år siden, hadde folk hatt kunnskap om hvordan de skulle klare seg uten sikkerhetsnett hvis systemet og staten sviktet. De hadde opplevd det før.

Jeg skal ikke forskjønne fortiden, det irriterer det urbane og moderne mennesket. Men jeg kan ikke la være å pirke i den manglende kunnskapen folk har om å klare seg når de trygge rammene blir borte og vi desperat roper på at «nå må myndigheten gjør noe!». Jeg vet det, for jeg sitter i samme båt.

 Jeg kan ikke la være å pirke i den manglende kunnskapen folk har om å klare seg når de trygge rammene blir borte.

Men jeg er så gammel at jeg husker hva mine besteforeldre fortalte. Jeg besøkte dem på 70-tallet, en tidsepoke som stod midt mellom fortidens slit og fremtidens modernitet. De hadde opplevd det meste: De bodde i et marginalt lokalsamfunn med 40 sambygdinger, uten butikk og skole, et ustabilt strømnett i en evig kamp mot uvær og helvete.

«Staten sitter i Oslo. De skjønner ingenting, så dem kan man ikke stole på», sa han bestefar, pattet på pipa og så tankefullt ut i lufta med forakt i blikket. Den overbevisningen forsvant aldri i hans virkelighetsforståelse, for han hadde opplevd å være en del av det glemte folket.

Da jeg kom på sommerferie til mine besteforeldre kom jeg fra et moderne fiskevær som på 70-tallet blomstret i fremgang og vekst. Skolene var smekkfulle av unger, folk bygde hus, hotell, butikker og fiskebruk. Så stor aktivitet var det at arbeidskraft måtte importeres.

Men hos mine besteforeldre sto tiden stille. De vasket plastposene og hengte dem til tørk over ovnen, kjøpte ikke dyrt toalettpapir for de gjenbrukte avisene og hadde fiskemiddager fra egen fangst seks dager i uka. De levde fremdeles på gammelmåten slik verden var før. På den måten ga de meg et siste innblikk i «gamledager», før jeg dro på universitetet og så på fortiden med intellektuell arroganse.

Mine besteforeldre opplevde de harde 30-årene, svart hav, krigen og den tunge gjenreisningstiden. De opplevde en total kollaps av samfunnet som vi vanskelig kan forestille oss. Det var en situasjon som lærte dem å være så selvforsynt som mulig.

De hadde noe vi ikke har i dag. De hadde fisk og hadde kunnskap til å fange den, sløye den og konservere den uten kjøle- og fryseskap. De hadde sauer, høns og tilgang til reinkjøtt, og kunne slakte og bruke hele dyret til mat og klær. De hadde bær de lagde syltetøy av, og de dyrket potet, kålrot og gulrot som lå i kaldkjelleren vinteren gjennom. Og de hadde kyr som ga dem melk, fløte og rømmekolle. De hadde brensel og tre og torv og kunnskap til å bygge hus og gammer.

All denne lærdommen er borte på et par generasjoner. Jeg er selv en del av det moderne mennesket som vel kunne hatt både sau og ku, men hvordan skulle jeg slakte, partere og oppbevare kjøttet, det gir meg grøsninger? Og skulle jeg sy klær og skulle jeg liksom vaske sengetøyet i bekken?

Vi er så sårbare nå at det er skummelt.

Og det vet folk innerst inne. Det er derfor de hamstrer mat, bensin, brensel, vann og vin. Folk vet også at hvis koronapandemien blir en langvarig affære, blir det fort veldig vanskelig.

Folk vet også at vi ikke er selvforsynt av det vi trenger av mat og medisiner. Det internasjonale handelssystemet gjør at ingen land er selvforsynt. Hvis grensene stenges og tiden går er vi ganske hjelpeløse. Vi kan for eksempel gå fri for medisiner.

Og alt dette viser at folket ikke stoler på myndighetene. Når de kjøper toalettpapir som varer et år forteller det sitt.

Så hva kan vi gjøre?

Vi kan ikke tenke at dette koronaviruset varer så lenge og at det blir kritisk. Vi må tro at det ordner seg. Og det tror jeg det gjør. Før eller siden.

Men dette er et varsel om vår sårbarhet.

Hadde vi blitt satt i karantene for 40 år siden, hadde folk hatt kunnskap om hvordan de skulle klare seg uten sikkerhetsnett hvis systemet og staten sviktet.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*