Identitet er undervurdert. Å høre til en plass, være del av ei slekt, et folkeslag, en kultur, det er viktigere enn vi vil innrømme i vår tilsynelatende rasjonelle og fornuftige verden. Det handler om følelser.

I så måte er det mange makthavere som «har gått fem på» ved å ignorere folks irrasjonelle slagside. Akkurat dette poenget er vi vitne til nå som folket går mann av huse for å si sin mening om regjeringens prestisjeprosjekt: Kommunesammenslåing.

Alle har en hjemplass, om du bor der nå eller ikke. Den sitter i ryggmargen og inneholder barndomsminner, ditt første kyss, uværsvintre og blikkstille hav i sjeldne sommernetter, klassekamerater, juleavslutninger, heiarop på fotballkampene… Den har absolutt ingenting med fornuft, rasjonalitet, fakta eller vitenskap å gjøre. Det handler bare om følelser. Sterke følelser.

Å vekke folks følelser er et tveegget sverd. Det kan gå bra hvis du som sitter med makta forstår og aksepterer folkedypets tanker, klarer å finne en løsning et sted mellom fornuft og følelser og innehar en retorisk talegave. Og for ikke å glemme; At du kan media.

Å vekke folks følelser kan også gå andre veien: Fakkeltog, protestaksjoner og folkeopprør er et resultat av sterke krefter som ikke lett lar seg forklare, styre eller dempe. For de som sitter med makta kan det utvikle seg til et mareritt. Det er ikke styrbart, det går ikke an å håndtere med rasjonelle metoder og det kan snu opinionen alle veier. Ute i den store verden ser vi at den kan velte regjeringer og forandre et helt lands fremtid.

For oss i nord er Alta-aksjonen selve symbolet på en folkelig protest. På den ene siden stod samiske interesser og miljøinteresser. På den andre siden stod myndighetene som ville bygge vannkraftverk i Altaelva. For de som var mot utbygginga fantes følelser som urettferdighet, undertrykking, maktovergrep, miljøødeleggelser og en hel haug av andre følelser som gikk sammen og skapte en enorm kraft.

Myndighetenes følelser var ikke offentlig, men det er grunn til å tro at frykt, uro, usikkerhet og tvil var en del av diskusjonene i gangene på Stortinget og på statsministerens kontor i sene kveldstimer.

Nå vant myndighetene over folket i den saken. Det ble utbygging. Samtidig kan det være at folket lagrer erfaringer fra den gang om at motstand og protest er et maktmiddel de kan bruke hvis det en gang i fremtiden blir nødvendig?

Men enn så lenge står folk bak forhenget i valglokalenes avlukker helt alene og skal stemme over om de skal gi avkall på det de har eller ikke. Skal, skal ikke. Kanskje prøver de å finne faktabaserte argumenter for sammenslåing i den ulldotten av informasjon makta har servert? Eller kanskje de gjør det som mennesker gjør når de blir usikker: De går til følelsesdypet sitt for å finne svar. Og det de finner der er barndomsminner og svulmende identitetsfølelse…

Det er ikke rart at det går som det går i folkeavstemningen om kommunesammenslåing, flesteparten vil i skrivende stund beholde den kommunen de bor i. Det hele koker ned til ett punkt: Å høre tel…

Spørsmålet er hva regjeringen gjør med det!