Krig, nød, migrasjon, polarisering og kald krig-retorikk – akutte skremmebilder. De enorme forskjellene mellom de som har og de som ikke har, øker fort. Få synes villige til å se på årsakssammenhengene, og slett ikke på vår egen rolle.

Men verdens ressurser er begrenset og planeten gir klare tegn på behov for omsorg. Vi har rett og slett verken tid eller penger lenger til å bruke på militær maktkamp og miljøforringelse. For å kunne berge både kloden og menneskeheten må vi fremme en alternativ sikkerhetspolitikk, en som gir felles trygghet og glede.

Et viktig skritt vil være å erkjenne at NATO har utspilt sin historiske rolle og må legges ned.

NATO ble opprettet i 1947 i den hensikt å bygge en vestlig militær forsvarsallianse mot det som ble oppfattet som en truende, ekspansiv kommunisme fra Sovjetsamveldet. Som et tilsvar opprettet Sovjetsamveldet i 1955 Warszawa-pakten med land i Øst-Europa. Verden gikk inn i et våpenkappløp med tyngende militærutgifter. Mistilliten mellom øst og vest vokste og den kalde krigen var et faktum.

Da Sovjetsamveldet ble oppløst som følge av Gorbatsjovs glasnost og perestrojka politikk og Warszawa-pakten ble lagt ned i 1991, var begrunnelsen for opprettelsen av NATO borte. Istedenfor å legge ned NATO på det tidspunkt, utviklet man et nytt konsept som åpnet for intervenering utenfor eget område, såkalt forebyggende (preemptively), uten å være angrepet, og heller ikke nødvendigvis med Sikkerhetsrådets godkjenning.

Dette ble formalisert som ny NATO ”out-of-area” strategi i 1999. Samme år begynte NATO å rekruttere tidligere østeuropeiske land. Nå har NATO 28 medlemsland og flere står i kø, inklusive Ukraina. Flere er også med som såkalte ”partners in peace”. Alliansen er fjernt fra sin opprinnelse.

NATO ble i sin tid presentert for det norske folk som en transatlantisk forsvarsallianse. Få, om noen, forestilte seg at den skulle bli en krigsmakt som opererte i Asia og Afrika, med Norge på slep. Propagandaen for NATO er fortsatt bastant i Norge.

Vi har en regjering som tradisjonelt er forsvars- og NATO-tro og vi har en tidligere Arbeiderparti-statsminister som generalsekretær i NATO. Det er derfor vanskelig å komme igjennom med kritikk av norsk medlemskap i alliansen eller med synspunkter om at NATO har utspilt sin rolle og at dens aggressive fremferd stiller verdensfreden i fare.

Likevel, i forbindelse med diskusjonen rundt den nye langtidsplanen for Forsvaret som kanskje blir lagt frem nå i vår, kommer det frem en del synspunkter som knapt har vært diskutert offentlig før. Hva slags forsvar skal vi egentlig ha? Forsvarssjefens utredning varsler store omstillinger og utgifter som neppe er i samsvar med folks forventninger, eller lokale interesser.

Er det ikke naivt å forestille seg at lille Norge, med 5 millioner mennesker som tradisjonelt har forstått at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og er en del av et sterkt FN, nå skal ha ambisjoner om å være så militært sterke at vi skal stå opp mot en stor nabo?

Skal vi ha et forsvar som er mer tenkt som et bidrag til stormaktenes ekspansjons- og maktønsker enn til forsvar av Norge? Skal vi virkelig kjøpe 52 svært avanserte bombefly (Joint strike fighters/F 35) og ikke ha råd til et forsvar som er tilstede rundt om i Norge og som kan forene sivile og militære oppgaver?

Hvis vi ønsker et forsvar som ikke skal være til bruk i angrep og krig, men som kan bidra til å løse akutte samfunnsoppgaver og krisehåndtering langs vår langstrakte kyst, da trengs kystvakt og heimevern og et desentralisert bosettingsmønster med folk som er glade i heimplassen sin, som bidrar med matsikkerhet og forsvarsvilje. Et slikt forsvar er neppe forenelig med NATOs interesser hvor divergerende de enn måtte være.

Derfor ti argumenter for hvorfor NATO må legges ned nå:

(i) NATO står for opprustning.

På sitt møte i Wales i 2013 ble det besluttet at medlemslandene burde bruke to prosent av sitt brutto nasjonalprodukt til militære formål. En slik overdreven investering i det militære er et direkte rov fra folk som trenger ressurser rett og slett for å overleve. Vi får krigsferd istedenfor velferd.

Det virker nærmest uforståelig og ahistorisk når den norske NATO generalsekretæren gjentatte ganger drar til Tyskland for å appellere til Tyskland om å ruste opp fra de vel en prosentene de i dag bruker på militærutgifter til to prosent.

Den tyske fredsbevegelsen, en av verdens sterkeste, er svært bekymret. SIPRI, Stockholm International Peace Research Institute, har nettopp lagt frem sine årlige tall for hvor mye ressurser som brukes til militære formål: Rundt 1.7 billioner dollar, og det kun i offisielle tall.

Forskning viser at i tillegg er store summer holdt utenfor demokratisk innsyn. International Peace Bureau har nettopp gjennomført markeringer i mange land i forbindelse med GDAMS, Den globale dag mot militært overforbruk. Mange steder sammenlignes militære utgifter med hva som trengs for humanitære formål.

10% av militærutgiftene vil langt på vei kunne møte de behov som FN har skissert for å kunne nå bærekraftsmålene verden har satt seg for perioden 2016 – 2030.

(ii) NATOs ”utenfor området»-politikk har ført også Norge inn i kriger i land vi ikke har noe utestående med.

Vi intervenerer militært og bidrar til elendighet i det ene muslimske landet etter det andre med påfølgende flyktningproblematikk og fare for represalier og terror også på norsk jord.

FN antar at 125 millioner mennesker lever i akutt nød. Av disse er 60 millioner på flukt. Ifølge Høykommissæren for flyktninger er det det høyeste antall flyktninger noensinne. Det må være tillatt å spørre om ikke Ukraina-krisen kom på et gunstig tidspunkt for et stivnet NATO med behov for å reise seg etter feil og fadeser i en rekke muslimske land. Kanskje var det nyttig med en fiende mer geografisk nært for å legitimere egen eksistens?

(iii) NATOs ekspansive og truende rolle overfor Russland, inklusive en streng sanksjonspolitikk, underminerer tradisjonell handel og samkvem og et løfterikt Barents-samarbeid.

Ved å bygge militær infrastruktur og overvåkingskapasitet nært opp mot grensen, ved å innlemme tidligere sovjetstater i NATO og ved å holde store militærøvelser nærmere den russiske grensen enn noen gang før, svekkes tillit og vennskap. Usikkerhet og fare for krig øker.

Vår geografi ligger fast og vi har all mulig interesse av at nordområdene forblir en fredelig samarbeidsarena. Til hjelp har vi en FN-basert verdensorden og FNs normsett som regulerer forholdene både mellom land og mellom ulike interesser innen landene. Dessuten har vi et Arktisk Råd som jobber med sirkumpolært samarbeid i forbindelse med de nye muligheter og farer ved klimaendring, is-smelting, ressursutnyttelse, transport og samkvem.

En Nordområdesatsing som ikke kommer lokalbefolkningen til gode og som underminerer århundrer med lokal kontakt mellom Nord-Norge og Russland vil på sikt bli destabiliserende og ineffektivt. Det er viktig både for fred og frihet i vårt område at Norge forvalter sitt naboskap med Russland på en intelligent måte. Stormaktsinteresser bør ikke påføre oss konflikter vi ikke kan kontrollere.

(iv) NATO vil ikke kvitte seg med atomvåpnene så lenge de eksisterer.

De problematiserer ikke at alliansen har flere atomvåpen enn noen andre.

USA oppgraderer og moderniserer i disse dager sine atomvåpen, også de som er lagret i Europa: i Tyskland, Tyrkia, Belgia, Nederland og Italia. Ifølge NATOs atomvåpenpolitikk, påberoper man seg retten til å bruke atomvåpen først, altså uten å være angrepet med atomvåpen.

NATO-medlemskapet sies å hindre at Norge kan delta i det nye Humanitarian Pledge hvor, i skrivende stund, over 130 land aktivt arbeider for å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen. Hva er en fredsnasjon hvis den ikke engang kan jobbe aktivt for å kvitte seg med verdens verste masseødeleggelsesvåpen som kan tilintetgjøre både menneskeheten og kloden mange ganger?

(v) NATO reduserer FNs betydning på sikkerhetsfeltet og svekker respekten for internasjonal lov.

Norge bidra mye mer til NATO-operasjoner (les: kriger) enn til FNs Fredsbevarende styrker. Det er en høyst ubehagelig tanke at vår deltakelse i fjerne kriger skaper usikkerhet, frykt og fare her i landet. Er det rimelig at vårt NATO-medlemskap bringer oss i krig langt utenfor vår region?

(vi) NATOs politiske diskurs baserer seg på de verste scenarier og stivnede fiendebilder.

Dette vanskeliggjør nedtrapping av konflikter. Denne gamle romerske tenkning som sier: Ønsker du fred, forbered krig, burde nå være foreldet, men blir brukt uhemmet av både politikere og media. I stedet burde FN gis ressurser og arbeidsmuligheter og internasjonal lov må brukes mer effektivt. I dag er verdens militære budsjett over 600 ganger større enn FNs regulære budsjett.

(vii) Mediebudskapet er klart: Verden er farlig – og det trengs militære midler for at vi skal være i sikkerhet.

Men er det ikke på tide å trekke den konklusjon at det ikke finnes noen militær løsning på disse konfliktene etter så mange mislykkede ”intervensjoner”, massedrap av sivile, tortur, politisk kaos, brudd på sivile rettigheter, radikalisering og økte tilbakemeldinger i form av mer terrorisme og mennesker på flukt? Kun krigsindustrien og maktinteressene tjener på opprustning.

(viii) NATO bidrar til å gjøre grensene mellom humanitært arbeid og militær intervensjon uklare, med påfølgende usikkerhet og fare for humanitært personell.

(ix) Det er uklare grenser i alliansen mellom USAs globale stormaktsinteresser og øvrige NATO-lands interesser.

Dette har blitt demonstrert tydelig i Afghanistan. For første gang i NATOs historie prøvde USA etter 11.september angrepene i 2001 å bruke paragraf 5 i NATOs vedtekter som sier at hvis ett land blir angrepet vil de andre stille opp og hjelpe. Det førte ikke umiddelbart frem og USA etablerte ”the coalition of the willing” inntil NATO etter hvert ble involvert.

(x) Paragraf fem lover at hvis ett NATO land blir angrepet, skal de øvrige komme til unnsetning.

Det er ikke sagt hva slags hjelp, eller hvor fort den kan komme. Det er altså usikkerhet om man vil få hjelp, og kanskje det aller viktigst spørsmålet har ingen turt å spørre: Hva vil hjelpen eventuelt bestå i? Ville landet bli bombet sønder og sammen?

Jeg vil nødig at mitt Nord-Norge skal bli arena for teppebombing. En krig mellom Vesten og Russland med de våpnene som eksisterer i dag vil være verdens undergang. Å forberede seg på en slik krig er der rene vanvidd. Et sterkere Norden, med Russland som nabo og partner, ville være en god investering i vår felles fremtid. La oss satse våre ressurser, vår kreativitet og vår intelligens på å lære å leve i fred.

(Denne artikkelen knytter an til et kapittel i antologien: «Sikkerhetspolitiske veivalg – skjebnefelleskap med USA og NATO?» som kommer ut nå i mai 2016).

—————–

Dagens gjesteskribent i Sett Nordfra er Ingeborg Breines, president i International Peace Bureau, verdens eldste fredsorganisasjon med Nobels fredspris fra 1910. Hun er fra Sigerfjord i Nordland, er filolog og har jobbet i mange år ute for UNESCO. Hun var først kvinnekoordinator i Paris, jobbet så med kvinner og fredskultur og ledet deretter UNESCOs kontor i Islamabad og Génève. Breines var daglig leder i Nordland akademi i tre år etter at hun gikk av fra UNESCO. Hun bruker nå det meste av sin tid på internasjonalt fredsarbeid og er medlem i Tenketanken for Nord-Norge, kultur som drivkraft og motkraft.