Er du like forvirret som meg? Tenker du at du kanskje ikke har fulgt med i timen, ikke fått med deg hva som er fordelene ved å slå sammen kommunene i Norge?

Er du, som meg, usikker på hva som er den egentlige, og kanskje skjulte, hensikten med at kommunene skal bli færre og større? Har du i ditt stille sinn tenkt at det ikke er noe vits i å protestere så mye i tilfelle det er noe på side 45, nederste avsnitt, i et offentlig notat eller en proposisjon der det står, svart på hvitt, hva som er hele hemmeligheten med at det er så lurt å være store kommuner? Og at du derfor ikke roper så høyt, ingen vil vel fremstå som en som protesterer før alle fakta er lagt på bordet.

Da tror jeg vi er flere som stiller oss undrende til det som foregår. Og bor du i en kommune der du har vært eller skal gå til urnene for å stemme om du vil være lykkelig som liten eller usikker på om du vil være i lag med med en sterk storebror, ja, da er vi mange i samme båt, en båt som syns å være uten skipper, uten å vite hvordan og hvorfor man havnet ombord og uten at det er land i sikte.

Med fare for å fremstå som «ufaglært» i dette merkelige skuespillet til regjeringen og et flertall i Stortinget, har jeg ikke fått helt taket på hvorfor det blir bedre for folk å bo i en kommune som er større. Ei heller har jeg fått vite, eller lest meg til, hvorfor det blir bedre for folk i store kommuner å få med seg et par-tre små som skal beite i deres hage.

Nei, jeg skal ikke kritisere politikerne våre – foruten noen hentydninger senere i kommentaren, jeg skal først ta meg den friheten å reflektere over hva som kan være fordelene ved å være i en storkommune sett fra mitt ståsted.

Skal vi se…. større skoler gir bedre lærere, flinkere elever, billigere drift og mer lykkelige barn, sies det fra politisk hold. Vel, jeg har ikke sett undersøkelsen som viser de resultatene, men hører jo at det stadig blir fremhevet at kompetanse og fagmiljø er viktig. Beklager, men det er få som tror at størrelse er den eneste faktoren som skal til for å få gode skoler, trygge barn og et læringsmiljø. Når ble størrelse i seg selv en kvalitet?

Helse, det er viktig. Her er det at det virkelig går i surr for meg. Hvorfor og hvordan blir det bedre og billigere å drive et eldresenter med 200 eldre i en liten kommune enn om de 200 skulle havne i lag med 300 til fra nabokommunen? Kommer barn som trenger hjelp raskere til PP-tjenesten når de er flere. Får vi kortere reisetid til spesialisthelsetjenesten? Og skulle vi spare penger på at ledelsen skrumper inn kan vi tape i andre enden med mennesker som ikke får hjelp nok og blir en utgift på andre velferdssystemer senere i livet?

Politisk og administrativt blir det billigere, bedre og mer demokratisk, sies det. Skal vi se, hvis vi slår sammen kommuner i et fylke med store avstander, hvordan blir representativiteten for «mine» politikere i ytterdelen av storkommunen istedenfor at ytterdelen kan være en egen kommune? Og de som er med i politikken må vel kjøre inn til storkommunens sentrum, kanskje til og med overnatte, eller skal det bli færre i kommunestyrene for å spare penger? Og blir det billigere totalt sett? Vel, du sparer kanskje en ordfører- og rådmannslønn, men vis meg hele regnestykket. Det er bare å se på storkommuners økonomi og styringssturktur allerede. Færre gallionsfigurer, kanskje, men mer administrasjon.

Jeg stopper der. Poenget er at jeg ikke er overbevist. Det er heller ikke mange av de kommunene som allerede har stemt. Det viktigste argumentet mot storkommuner er min erfaring med å sitte langt fra makta, langt fra sentrum, slik mange i distriktsnorge allerede har lang erfaring med. Vi vet hva det betyr, vi trenger ikke en enda tydeligere storkommunestruktur for å få det ytterligere bekreftet.

Det jeg konstant prøver å finne ut av er hvorfor store enheter er bedre enn små, og hvorfor vi har en regjering (jeg tror vi tar deler av den forrige i sammen slengen), som bruker alle midler for å få folk til å flytte inn til større sentra gjennom sentralisering av offenlige arbeidsplasser?

Uansett hvor komplisert dette kan fremstå for en enkel sjel fra øverst i landet kan jeg ikke fri meg fra å forestille meg at det handler om en vekstteori som er i utakt med folket. Hvis man drømmer om et land med 5 storregioner må kommunene blir større og fylkeskommuner legges ned. For å få det til må folk flytte inn til sentrene, noe de gjør hvis det fins arbeidsplasser. Så legger man til rette for det. Slik blir landet ryddig og pent, lett å styre, stort og rikt.

Men bevares. Det er bare en teori, ikke en gang et retorisk faktum. Like lite som skuespillet som nå foregår i landet: Kommunesammenslåingen. Det er flere kapitler igjen.

Det som er gledelig er at vi endelig har fått en debatt om kommunesammenslåing, regionalisering og sentralisering. Litt sent, men dog. Ordførere går ut og sier fra nå, media fatter interesse og folk som går til valgurnene blir tvunget til å engasjere seg. Kanskje ikke helt den debatten alle rikspolitikerne ønker seg, men likevel en debatt. Den er viktig, for det er grunnlaget for demokratiet vi har. Og kanskje klarer vi å holde debatten varm helt til vi skal inn i valgkampen!

Men for egen del fatter jeg fremdeles ikke hvorfor vi skal ha større og færre kommuner.