Filmskaper Ellen Lundby viser BRENNENDE MINNER på kinoer i Finnmark denne uken. Filmen utforsker det største traumet sivilbefolkningen opplevde under andre verdenskrig i Norge – det å bli jaget hjemme fra og komme tilbake til en nedbrent landsdel. Det gjør at de som ser filmen får anledning til å reflektere over vår egen krigshistorie og forbinde den med verden i dag. 

I dette portrettet av Ellen Lundby får du bli bedre kjent med filmskaperen og hvorfor hun har laget denne filmen. 

Hvorfor bestemte du deg for å lage denne filmen?

– Jeg er arvelig belastet med en mor som opplevede tvangsevakueringa. Den ene gangen hun virkelig fortalte om det så gikk det sterkt inn på meg. Min mor var alltid vennlig mot fremmede og flyktninger. Hun hadde jo selv vært det engang. Hun var da ungdom på vei inn i voksenlivet 19 år gammel, så hun forsto alvoret. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da hun fortalte om dyra som måtte slaktes. Hun hadde et nært forhold til dyrene – de var ikke så mange, men var livsnødvendig for familien innerst i Store Lerresfjord. Da de seilte ut fjorden så de husene sto i brann.

Hvorfor bruker du dagens krigsflyktninger opp mot fortidens krigsoffer?

– Mange nordmenn vet ikke at vi selv har hatt flyktninger i vårt eget land, og kanskje blir det lettere for dem å forstå de tragediene som utspiller seg i dag nå jeg lar barn med en flyktning-bakgrunn få møte tidsvitner fra tvangsevakueringa. 

– Slik griper filmen inn i dagens flyktninge-situasjon, samtidig som den forteller vår egen historie på en ny og annerledes måte. Filmen handler jo om minnene til en håndfull tidsvitner som var barn og unge under evakueringa av Finnmark under 2. verdenskrig – mennesker som fikk hele sin barndom og oppvekst preget av den tyske okkupasjonen, tvangsevakueringen, nedbrenningen og gjenoppbyggingen av Finnmark og Nord-Troms. Til å fortelle deler av de gamles historier har jeg fått med meg flyktninge-barn bosatt i landsdelen i dag.

Hvordan var det for deg følelsesmessig å lage filmen?

– Det har gått inn på meg å se at flere av de eldre tidsvitnene fremdeles strever med sine minner fra snart 75 år siden, at mye fremdeles er uforløst. Men også veldig rørende å se møtene mellom de eldre og de yngre – at de eldre så seg selv i barna. De hadde mye felles.

Hva var det vanskeligste for deg å håndtere i filmen?

Båter, barn, dyr og eldre mennesker. Både utfordrende og morsomt. Jeg er utålmodig, men samtidig utholdende.

Hvordan oppfatter du at brenninga og evakueringa fremdeles sitter igjen i folk i nord, selv hos de som er for unge til å
ha opplevd det?

Dette er jeg litt usikker på. Men jeg tror at fordi de voksne måtte ta seg sånn sammen, brette opp ermene og bygge opp landet igjen etter krigen, så ble det ikke tid til å bearbeide det de hadde opplevd. Og ingen hadde tid til å snakke med barna.

Hvorfor er denne filmen viktig for folk å se?

– Man må kjenne sin fortid for å gjøre kloke valg for fremtiden, men dessverre gjør vi ofte de samme feilene igjen.

Hva håper du folk skal sitte igjen med etter at de har sett filmen?

– At de har større forståelse for hva det vil si å være en flyktning. Og medfølelse!

Du sitter sannsynligvis med mye materiale som ikke blir benyttet i filmen, hva gjør du med dette «overskuddet». Vil det komme en ny film om samme tema?

Nei, nei! Nå har jeg levd med denne filmen siden 2010. Nå vil jeg helst lage noe helt annet. Men samtidig vet jeg at jeg kommer til å leve med denne filmen i flere år til. Jeg er alltid opptatt av at filmene mine skal ses av flest mulig, brukes i skoleverket, i den kulturelle skolesekken. Jeg kommer nok til å reise på turne, og jeg har et workshop-opplegg for ungdommer i hodet i tilknytning til filmen.

Om filmen

I dokumentaren BRENNENDE MINNER møter vi seks eldre mennesker som fortelle om sine erfaringer som flyktninger fra Finnmark og Nord-Troms under andre verdenskrig, og får oppleve deres beretninger speilet av barn med tilsvarende opplevelser fra tiden vi nå lever i. Filmen viser hvor stor innvirkning krig har på barnesinnet, selv om de voksne gjør det de kan for å skåne barna. De som opplever krig bærer den med seg for alltid, slik som barna fra Finnmark under krigen, og barna fra Syria, Sudan og andre land som kommer til Norge som flyktninger.